Byspredning er resultat av velstandsøkningen etter annen verdenskrig. På 1940- og 50-tallet flyttet folk i byene til de nybygde drabantbyer; drevet av ønske om mer luft og lys enn det trange byleiligheter kunne tilby. Med bilismens inntog på 1960-tallet kunne vi flytte enda lengre vekk fra arbeidsplassen.
Økende boligpriser fra tidlig på 1990-tallet har blitt en viktig driver for byspredning enda lenger utover, til områder med lavere tomtepriser - stimulert av bedre veier.
De siste årene er det omegnskommunene, spesielt Bjørnafjorden, Øygarden, Askøy og Alver, som har dratt nytte av utflyttingen. Takten i boligbyggingen, målt som nye boliger i forhold til innbyggertall, har vært vesentlig høyere der enn i Bergen.
I tillegg er boligprisene lavere. Og omegnskommunene bygger rekkehus og eneboliger, som er den foretrukne boligtype for barnefamiliene, mens Bergen produserer leilighetene. Konsekvensene er tydelige. I Bergen har den innenlandske utflyttingen siden 2010 hvert år vært større enn den innenlandske innflyttingen.
I gjennomsnitt har det hver måned, året rundt, flyttet ut 36 flere personer enn det har flyttet inn. Det tilsvarer omkring ti-tolv barnefamilier hver måned. Det som gjør at Bergen likevel vokser, er innvandring og fødselsoverskudd. Men den prosentvise veksten er vesentlig lavere enn i kommunene rundt.
For å redusere klimautslipp og arealbruk, innførte Regjeringen i 2014 retningslinjer for hvordan man skal konsentrere boliger og arbeidsplasser slik at reisene i større grad kan gjøres kollektivt. Byspredningen har likevel fortsatt.
Det vi som enkeltpersoner sparer ved å trekke ut av byen, kommer som en regning på fellesskapets bord i form av økte utgifter til infrastruktur, blant annet samferdsel. Og det skaper en ytterligere utfordring: Jo mer befolkingen sprer seg, desto vanskeligere blir det å dekke transportbehovet med kollektivtrafikk.
I etterkrigsårene bygget Oslo ut trikkenettet, senere T-banenettet samtidig som drabantbyene ble reist. Det skapte gode muligheter for å reise kollektivt.
Bergen manglet befolkningsgrunnlag for en slik satsing og byen har også topografi som gjorde det vanskelig. Men med Bybanen mot Fana har vi sett hvordan bane- og boligbygging kan samordnes også her, selv om fortettingen flere steder ikke er gjort på en god måte.
Styring må fortsatt til. Men det finnes også andre grep enn retningslinjer og påbud. På Bergenskonferansen 10, januar 2023 deltok Shipra Narang Suri fra UN Habitat, FNs byutviklingsorganisasjon, med følgende budskap: Skap åpne byer, med plasser og grøntarealer.
Suppler glatte og rette flater med mystikk, overraskelser, uregelmessige gateløp og visuell variasjon. Sats på kulturaktiviteter og lag flere tilbud som kan nås til fots.
Med andre ord: Mer av det vi ser i Vågsbunnen, for eksempel i det livlige Skostredet.
Byens attraktivitet henger nøye sammen med hvordan det bygges. I flere målinger gjort for Bergenskonferansen har gruppen som flytter til omegnskommunene – barnefamiliene – sagt at de ønsker seg enebolig eller rekkehus.
Det er ikke først fremst arealkrevende hager de drømmer om, men mer plass innvendig. Selv innenfor byens arealbegrensninger lar dette seg gjøre å få til, bl.a. i form av flere småhus. Et mål må være å bygge mer variert i byen. Og en må jobbe for å bygge billigere og søke etter løsninger for at unge lettere skal komme inn i boligmarkedet.
Mer boligbygging er i seg selv prisdempende.
Av Harald Queseth og Espen Børhaug, Bergenskonferansen, publisert i Bergensavisen 23. januar 2023
