- Skal vi møte forskjellene med åpenhet, respekt og inkludering, må vi begynne med oss selv. Jeg er norsk, men på min måte. Jeg er også fra Venezuela på min måte, og min annerledeshet i arbeidslivet har en verdi, sier Mayra Elena Henriquez, museumsleder ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum i Førde.
Mayra er fra Caracas i Venezuela og har bodd i Bergen i 26 år. - Da jeg flyttet hit, 21 år gammel, hadde jeg tre år med Business administration bak meg. Å få godkjent utdanningen i Norge tok så lang tid at jeg bestemte meg for å studere videre til en mastergrad i kunsthistorie. Min avhandling handlet om identitet, mangfold, inkludering, representasjon og globalisering i kunsten. Dette var på begynnelsen på 2000 tallet!
- Som nyutdannet ville jeg skaffe meg en relevant jobb innen kunst og kultur. Men det var ikke lett. Tidligere hadde mitt utenlandske navn kommet sist i bunken av søknader. Jeg har jobbet hardt for å bygge nettverk og gode relasjoner i kunst- og kultursektoren og har stadig tatt på meg nye utfordringer for å øke min kompetanse.
- Veien har ikke vært lett. Jeg har møtt mye motbør. Mange vikariater og midlertidige stillinger ga uforutsigbarhet og slitasje. Men på reisen har jeg hatt gode støttespillere, kolleger, venner og familie som har gitt meg muligheten til å utvikle meg og ikke minst til tro på meg selv.
- I tunge dager, når glasstaket har vært ekstra hardt, har jeg sagt til meg selv: «Vi er alle mennesker, vi er like, så hvis de andre får det til, så skal jeg også få det til, selv om det koster mer!»
Hvor jobber du nå?
- Jeg har nettopp begynt en ny jobb som er fast, og en ny rolle som museumsleder ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum i Førde, en fantastisk mulighet som jeg allerede gleder meg utrolig over. Jeg ble veldig godt tatt imot. Jeg har mange ideer og håper jeg kan bidra med min erfaring og perspektiver og til å være med å videreutvikle museet.
Hva var den største utfordringen du møtte da du gikk inn i arbeidslivet?
- Kanskje var det å tilpasse meg så mye for å passe inn at jeg glemte verdien av å være annerledes. Altså nettopp verdien av mangfoldet.
- En god kollega sa en gang til meg at hun glemte at jeg ikke var norsk. Grunnen til dette var at jeg ville belyse en problemstilling på jobben fra et helt annet perspektiv som ikke var kjent for mine kolleger. Hennes utsagn var positivt ment. Det var hyggelig å høre at jeg var blitt så norsk og tilpasset at jeg gled rett inn i mengden. Samtidig var dette en vekker. Hva bidrar jeg med? Må jeg bli som alle andre? Har ikke min «annerledeshet» verdi i det norske arbeidslivet? En ting ble veldig klart: Skal vi møte forskjellene med åpenhet, respekt og inkludering, må vi begynne med oss selv. Jeg er norsk, men på min måte. Jeg er også fra Venezuela på min måte, og det har en verdi.
Hvordan har du opplevd det å være en innvandrerkvinne i arbeidslivet i Norge?
- Sammenliknet med andre land er Norge langt fremme når det gjelder likestilling. Men jeg ser ikke dette som en grunn til å hvile. Det er fortsatt ulikhet i topplederstillinger og i styrerommet. Ulikheten er større når det gjelder kvinner med innvandrerbakgrunn. Det finnes fortsatt mange fordommer rundt omkring om hva en innvandrerkvinne skal være og det er ofte knyttet til nasjonaliteten. I mitt tilfelle handlet det om hva jeg, en kvinne fra Latin-Amerika, burde være og gjøre. Jeg jobbet i mange år med å bli kvitt dette stemplet.
Hva var ditt mål før, og har du oppnådd det nå? Hvordan har erfaringen du har fått gjennom Bergen Opportunity hjulpet deg i etterkant?
- I 2020 kom pandemien, og med det ble færre videre jobbmuligheter i kultursektoren. Med håp om å videreutvikle seg, og løfte blikket fra kultursektoren, fikk jeg plass i Bergen Opportunity. Jeg ville bygge et større nettverk blant folk med kompetanse fra andre miljøer samt se hvordan jeg kunne bruke den erfaringen inn i kultursektoren. Både mentoren og selve programmet åpnet dørene til interessante miljøer og mennesker med en hverdag som var veldig annerledes enn det jeg var vant med.
- Jeg har alltid vært opptatt av ledelse og mangfold, og gjennom Bergen Opportunity fikk jeg utvidet min kunnskap om dette og om hvor viktig det er å prioritere bærekraftige løsninger i alle ledd av en organisasjon. Sist men ikke minst var målet å skaffe meg en spennende, relevant og stabil jobb. Jeg fortjente det 14 år etter endt utdanning. Med stort pågangsmot samt støtte og veiledning fra min dyktige mentor Hege Solbakken, klarte jeg det! Ikke gi opp – Gi aldri opp!, sa hun alltid.
Glasstaket er der!
- Kvinner må jobbe hardt for å få plass rundt de bordene der beslutningene blir tatt og innvandrerkvinner må jobbe dobbelt! Jeg mener ikke at alle innvandrerkvinner må bli ledere. Men mange talentfulle kvinner opplever så mye motstand at de ender opp med å tro at de plassene kommer aldri til å fylles med deres og andres regnbuefarger. De mister troen på at de kan knuse glasset. Jeg var en stund en av dem.
- Etter å ha vært med i Bergen Opportunity ble jeg inspirert til å etablere Venezolanas Globales i Bergen i 2021. Det er det største internasjonale nettverket av kvinnelige migranter fra Venezuela i utlandet. På grunn av situasjonen i landet, er vi veldig mange. Her jobber jeg sammen med en voksende gruppe av inspirerende og modige kvinner. Vi jobber for å synliggjøre, støtte og inspirere hverandre til å ta plass i samfunnet gjennom deling av fagkompetanse og erfaringene vi har fått gjennom migrasjonsprosessen.
- Jeg leste et sted at vi alle trenger «å kjenne oss igjen i dem som lykkes på arbeidsplassen». Min reise er langt fra over, men hvis jeg bidrar til å øke representasjonen av latinamerikanske kvinner i lederstillinger og fungerer som rollemodell for en kun en kvinne, da har jeg lykkes.
