Øyunn Viken er daglig leder for Kultur Vest, og begynte i vår. Nå er målet å få publikum tilbake til kulturarrangementene i byen.
Fakta om Øyunn:
Hovedfag i litteraturvitenskap fra UiB, har undervist ved universitetet siden 2001, kom fra stillingen som akademileder ved Skrivekunstakademiet til Kultur Vest, hvor hun fra 1. mars er daglig leder. Sitter i styret for Litteraturhuset i Bergen og Bergen Filharmoniske Kor, hvor hun også synger. Har tidligere vært styreleder i Bergen Jazzforum og sittet i styret for Vestnorsk Jazzsenter.
- Hva blir det viktigste for Kultur Vest i år?
- Det er ikke tvil om at det å få publikum tilbake til kunst- og kulturarenaene er øverst på prioriteringslisten. Selv om samfunnet åpner opp etter pandemien, viser undersøkelser at publikum nøler med å vende tilbake. Her må det settes inn store ressurser, og det er viktig for Kultur Vests medlemmer å ha kommunen med på laget for å gjenskape en åpen, levende by.
- Har det vært noen positive konsekvenser av pandemien?
- For enkeltutøvere har pandemien bidratt til mer ro og tid til å produsere materiale, men for det fleste har det vært svært vanskelig å stå i en så uforutsigbar situasjon. Man blir ikke kreativ av å være utrygg. Hvis man faktisk skal kunne snakke om noe positivt som har kommet av pandemien, så må det være at vi har oppdaget hvor stor betydning kunst- og kulturlivet har for livsgleden og den generelle følelsen av å være et menneske som ikke bare eksisterer, men lever. Jeg har i alle fall tenkt på det selv, når jeg kjente hvor behagelig det var å være hjemme og ikke måtte noe, men så plutselig deltok på masse under Nattjazz- og Festspillperioden – det var som om livet vendte tilbake, plutselig tenkte jeg nye tanker og fikk åndelig påfyll som jeg ikke får når jeg selv velger alt.
- Hvordan har situasjonen vært?
- For våre medlemmer har det vært utmattende – utmattende å skulle navigere i stadig endrede regelverk, utmattende å skulle forsøke å planlegge, å måtte endre planer og booke om på svært kort varsel, og utmattende å skulle forsøke å oppfylle samfunnsmandatet sitt når man i praksis har blitt gitt yrkesforbud. Men alle har stått i det og arbeidet knallhardt hele tiden, og klart å tilby publikum kulturopplevelser når det har vært mulig.
- Hvilke endringer ser man i kulturbransjen globalt- og lokalt?
- Jeg tror det er frilansmarkedet som har det verst – aktører har forsvunnet, både på og bak scenen, og for de som stod i startgropen da pandemien brøt ut har det vært ulidelig: de kunne ikke få støtte, fordi de ikke hadde inntekt å vise til fra før, og de kunne ikke få vist kunsten sin for noen, og slik bygge en karriere. Jeg er redd vi har mistet mange på veien. Og skal man snakke globalt, så har jo vi i Norge hatt det veldig mye bedre enn de fleste andre, fordi vi tross alt har et velutviklet sikkerhetsnett. For våre folk er det en utfordring at man ikke har kunnet importere arbeidskraft på kulturfeltet utenfra, ei heller reise ut. Det er MANGE planer og avtaler som har blitt lagt i grus. Men for det globale feltet er det krise, der har det vært svelt-ihjel for så utrolig mange, og der tror jeg det er snakk om en større gjenoppbyggingsprosess, og ikke en gjenåpning, slik det her snakkes om (selv om det også er en sannhet med modifikasjoner: også her må det bygges opp igjen).
- Hva kan du si til nye talenter/artister som nå frykter å prøve å leve av kultur på grunn av usikkerhet rundt inntekt?
Det er nå de må styrte ut og satse, for vi trenger dem, og jeg tror jo det, at publikum vender tilbake i løpet av relativt kort tid. Men jeg skjønner godt om de er skeptiske og frykter økonomisk ruin. Det er så mange konserter, for eksempel, som har blitt ombooket og forskjøvet, så det kan gå litt tid før det er mulig å komme til, men ikke gi opp – vi må ha rekruttering, vi må ha de unge på banen!
- Hvordan kan vi styrke kulturbransjen i Bergen? Hva mangler vi her?
- Vi har det egentlig ganske godt i Bergen – Bergen kommune gjør en fantastisk jobb for kultursektoren, vi har solide, gode institusjoner som danner ryggraden i bransjen, og vi er gode til å samarbeide. Men vi har noe å vinne på å videreutvikle infrastrukturen, vi mangler et løft der. For at kulturbransjen skal komme godt ut av pandemimørket er det også essensielt at bevilgende myndigheter ser at det ikke bare er å lette alle restriksjoner, og så er jobben gjort: det må ressurser til for å sørge for at publikum ikke er i tvil om at det er trygt å vende tilbake til kulturarenaene, og for å trekke folk ut av den behagelige hjemmetilværelsen igjen. I tillegg har det siste året vist oss mulighetene i digitale nyvinninger, at nye formater bringer aktører sammen, i sanntid, på tvers av landegrensene, noe som innebærer bedre muligheter for digitalt samspill og formidling for alle. Det er allerede spennende prosjekter i støpeskjeen med aktører som UiB, Festspillene, Vestnorsk Jazzsenter og Bergens teknologimiljø, og forhåpentligvis vil innovasjon på dette feltet komme alle kulturaktører til gode, og sete Vestlandet på kartet som episenter for kompetanse. Men: hvis Bergen faktisk har ambisjoner om å være ledende i Europa, så må det grep til, det kommer ikke av seg selv, så den ambisjonen må konkretiseres. Og så skulle jeg ønske at Bergens Tidende fokuserte mer på den faktiske kunsten, enn på at det koster penger å produsere den.
- Hva kan du si generelt om kulturbyen Bergen i forhold til verdensmarkedet?
- Bergen er i verdensmarkedet, det er ingenting her som står tilbake for det beste fra utlandet, men det virker ikke alltid som om bergenspressen er klar over det. Jeg har lurt litt på hva det kan skyldes – enkelte ganger virker det som om vi trenger bekreftelse fra noen utenfra for å faktisk tro på eller se at det er bra. Men vi har faktisk et symfoniorkester som er i verdenstoppen, vi har kunstmuseum og gallerier som er spydspisser, vi har musikere som er verdenskjente, med god grunn, og vi har dansekompani og teaterproduksjoner som er ettertraktet og bejublet over hele verden. Egentlig har vi jo alt her, men det er ingenting som utvikler seg ved stillstand, så vi trenger dynamikken med markedet både hjemme og ute.
- Hvilke grep har du som leder måttet ta det siste året, hvilke vil du ta fremover?
- Tja, nå har ikke jeg ledet Kultur Vest lenger enn siden mars, men som leder ved Skrivekunstakademiet måtte jeg gjøre det samme som alle andre: avlyse, reorganisere, ombooke, gjøre det som kunne gjøres digitalt, digitalt, og ellers bruke masse tid på å orientere meg i restriksjoner og støtteordninger. Etter hvert oppdaget vi jo som nevnt både fordelene og ulempene med digitale løsninger, og noen av de grepene som der ble gjort, vil vi nok ta med oss videre. Det er utfordrende å skape samhørighet og tillit digitalt, og eierskap tror jeg bare man kan skyte en hvit pil etter i det digitale landskapet, så framover må det nok gjøres noen grep for å styrke samhold og samhandling. Vi har en felles opplevelse av teknologiens tilkortkommenhet, så nå må vi få en felles opplevelse av at vi kan makte å løfte kultursektoren igjen.
