Justis- og beredskapsminister Monica Mæland opplever ekstremt hektiske døgn for tiden. - Det er klart det er utfordrende å holde hodet kaldt og klart over tid, men jeg tenker at det er tusener av andre som har det så mye vanskeligere, sier hun.
Vi bergensere kjenner Monica Mæland som en særdeles handlekraftig og beslutningsdyktig byrådsleder gjennom 10 år. Og det er neppe mange av oss som lar seg overraske over hennes arbeidskapasitet og hennes betryggende, tydelige og myndige lederstil i denne utfordrende situasjonen landet nå står i.
Hvordan vil du beskrive dagene dine nå?
- Ett ord: Hektisk, dvs to ord: VELDIG HEKTISK
- Dagene til en statsråd er jo alltid hektiske, men nå er det mangedoblet. Det går i møter og telefonsamtaler, pressekonferanser og notater som skal utformes nærmest døgnet rundt. I tillegg til mitt daglige ansvar for eget departement har jeg jo nå en koordinerende rolle for de andre departementene. Regjeringen har i denne perioden en rekke ekstra regjeringsmøter om situasjonen. Jeg er og i hyppig dialog med partiledere og Stortinget. (Red. kan tilføye at dette intervjuet ble foretatt klokken 21.30 fredag kveld og ble avbrutt av stadig nye telefoner som måtte besvares umiddelbart).
Hva er det mest krevende for deg nå?
- Det er klart det er utfordrende å holde hodet kaldt og klart over tid, men jeg tenker at det er tusener av andre som har det så mye vanskeligere. Alle de som nå ikke har en jobb å gå til. Alle som er engstelige, ensomme, syke, og alle som over natten er blitt permitterte fra jobbene sine. Dette rammer oss alle i større eller mindre grad. Bare i min lille familie på 4 er en permittert og en har fått permitteringsvarsel.
- Men det som virkelig kan holde meg våken om natten nå er tanken på barn i en situasjon med vold og vanskjøtsel i hjemmet. De må nå tilbringe mye mer tid bak husets vegger, og er enda mer utsatt og utrygge. Vi har derfor åpnet opp for at så mange som mulig i denne sårbare gruppen skal ha et barnehage- og skoletilbud. Politiet har ekstra oppmerksomhet nå i forhold til denne gruppen. Men dette sikkerhetsnettet er langt fra vanntett. Så jeg håper og at alle; naboer, venner, lærere og andre som har mulighet for å fange opp faresignaler fra barn, menn og kvinner som lever i voldelige relasjoner, tar affære og melder fra videre slik at disse får den hjelpen og beskyttelsen de trenger.
Hva har overrasket deg mest positivt i denne tiden?
- Jeg er kanskje ikke så overrasket, men veldig takknemlig for den enorme dugnadsånden vi opplever i Norge nå. Jeg får daglig fantastiske historier om enkeltmennesker, og ansatte, innovative bedrifter og organisasjoner og som stiller opp, hjelper hverandre og deltar i den nasjonale dugnaden vi er midt i.
- Jeg er og svært glad for det konstruktive samarbeidet vi har mellom regjering og storting og med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Vi har tillit til hverandre, stoler på hverandre og jobber sammen for å få gjennomført så gode tiltak som mulig for å begrense smittefare, og ivareta liv og helse, samtidig som vi prøver å sette i gang best mulige tiltak for å begrense de negative virkningene alle restriksjonene medfører for næringslivet vårt.
Hvordan kobler du av?
- Vanligvis kobler jeg av med å lese og gå tur, men det er det overhode ikke tid til nå. Jeg konsentrerer meg om å få i meg mat og drikke og tilstrekkelig med søvn.
Hva savner du mest?
- Jeg savner mest å kunne være med barna og mannen min. Og jeg savner Bergen. Bergen er hjemstedet mitt. Det er der jeg har mine nære kjære.
Når alt dette er over: Hva tror du blir den viktigste lærdommen vi sitter igjen med?
- Jeg tror det vil bli mange læringspunkter for oss alle, i alle ledd den dagen vi er gjennom krisen og kan evaluere hvordan vi har håndtert denne situasjonen. Nå konsentrerer jeg og laget rundt meg om å gjøre vårt ytterste for å håndtere krisen så godt som mulig.
- Men jeg tror at jeg og mange med meg vil verdsette enda høyere den tilliten vi har til hverandre i Norge. Etter år der vi har sett en flom av «fake news», et skarpere debattklima og en svekket tillit til våre institusjoner, tror jeg nå svært mange av oss kjenner på sterkt samhold og tillit. Båndene mellom oss har kanskje aldri siden krigen vært sterkere enn det de er akkurat nå.
Så bare må du få et spørsmål mange lurer på. Du er jo kjent for å alltid ha med pensko når du kommer på besøk hos folk, og som en korrekt høyrekvinne: Hvordan føles det å bli nærmest ikonisert grunnet en tiltagende ettervekst og gamle Filatøfler?
Svaret her er først en tørr latter, etterfulgt av et typisk kontant raskt svar fra vår justisminister: - Det er ikke jeg som er viktig oppi dette!
